Slevik: Kommunen vant grensestriden i Slevikkilen – Høyesterett slipper ikke anken inn

SLEVIK: Fredrikstad kommune har vunnet grensestriden i Slevikkilen. Høyesteretts ankeutvalg nektet mandag 22. juni 2026 grunneiernes anke fremmet, og dermed er Eidsivating lagmannsretts dom av torsdag 26. mars 2026 rettskraftig. Beskjeden ble journalført hos kommunen onsdag 2. september 2026.

Striden gjaldt de siste metrene av eiendomsgrensen mellom gnr. 64 bnr. 20 – strandeiendommen som i dommen kalles «Batteriet» – og kommunens eiendom gnr. 64 bnr. 110, der Slevik båtforening holder til. Uenigheten dreide seg om hvor grensa går fra en gjerdestolpe merket GJ3 og ned til sjøkanten.

Døra til Høyesterett ble ikke åpnet

Anke til Høyesterett slipper bare inn når saken har betydning ut over den konkrete tvisten, eller det av andre grunner er særlig viktig å få den avgjort der. Det følger av tvisteloven § 30-4 (loven om behandling av sivile saker). Ankeutvalget kan i tillegg oppheve en avgjørelse på egen hånd hvis det er klart at det foreligger feil, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd.

Ingen av delene slo til her. Ankeutvalget fant enstemmig at verken avgjørelsens betydning utenfor saken eller andre forhold tilsa at den ble sluppet inn: «Anken tillates derfor ikke fremmet», heter det i slutningen. Beslutningen ble truffet av dommerne Bull, Arntzen og Østensen Berglund.

I e-posten som er journalført, oppsummerer kommunens fagansvarlige for grunneiendom det slik: «Høyesterett ankeutvalg har, i tråd med kommunens påstand, besluttet å nekte [...] anke fremmet. Lagmannsrettens dom er dermed rettskraftig.»

Grensemerkene fra 1951 var borte

Gnr. 64 bnr. 110 ble i 1951 skilt ut fra bnr. 20 og solgt til daværende Onsøy kommune – i dag Fredrikstad kommune. Skylddelingsforretningen 17. oktober 1951 beskrev grensa punkt for punkt, og startet «i parsellens sv. hjørne ved bolt i fjellet inntil sjøkanten 1 m. syd for kommunens brygge».

Da partene møttes til ny oppmålingsforretning 7. mars 2023, ble ingen av de gamle merkene gjenfunnet. De ble enige om det meste av grenselinja, men strekningen fra GJ3 og ut til sjøkanten forble omtvistet. Fredrikstad kommune begjærte 16. april 2024 sak for Oslo og Østre Viken jordskifterett.

Jordskifteretten avsa dom 11. april 2025 og la grensa gjennom et eget punkt, A3 – mellom de to påstandene. Gebyret ble delt, 5 746,50 kroner på hver part. Grunneierne anket, Eidsivating lagmannsrett fremmet anken 10. november 2025, rettsmekling førte ikke fram, og ankeforhandlingen gikk 17. mars 2026 i Søndre Østfold tingretts lokaler, med befaring av området og ett vitne.

Lagmannsretten gikk lenger enn jordskifteretten og la grensa der kommunen hele tiden hadde ment at den gikk: gjennom punkt A1.

Målehjulet, flyfotoet og kiosken

Mye av bevisføringen handlet om de «ca. 104 m.» som skylddelingen oppga langs den gamle sjøkanten. Under befaringen målte grunneiernes advokat strekningen med målehjul og kom til om lag 103,5 meter – et tall som passet med deres eget påstandspunkt A2. Lagmannsretten betvilte ikke målemetoden, men mente advokaten hadde startet på feil sted, og at han hadde tatt med en strekning langs sjøbodveggen som i stedet er en egen del av grensebeskrivelsen.

Kommunens måling langs en gul linje tegnet inn på ortofoto fra 1955 ga 103,3 meter fram til punkt A1. Måltallene ble ikke imøtegått, og retten la dem til grunn.

Avgjørende ble likevel betongbrygga. Båtforeningen fikk allerede i 1946 tillatelse fra kommunen til å sette opp kran og kiosk, og eldre foto viser at begge sto der før 1949. Når grensebeskrivelsen fra 1951 ble laget etter at brygga var på plass, talte det «sterkt» for at startpunktet ligger én meter sør for den sydligste betongbrygga, mente lagmannsretten.

Grunneierne viste også til båtforeningens egen historikk, «Slevik Båtforenings historie 1970-2021», der det står at «Kiosk og kran lå på Strands eiendom, mens regattakontoret lå på kommunens område». Retten fant beskrivelsene av eierforholdene i dokumentet sprikende – et annet sted i samme tekst oppgis Onsøy kommune som en av grunneierne – og la ikke avgjørende vekt på dem.

Grensa som nå er endelig, går tvers gjennom Hakan-kiosken. Grunneierne mente det i seg selv talte mot kommunens linje. Lagmannsretten var «enig i dette», men fant ikke å kunne legge avgjørende vekt på forholdet, siden utgangspunktet i GJ3 uansett ikke er det samme punktet som skylddelingen beskrev.

Retten avviste også at kioskens navn sier noe om eierskapet. Ifølge vitneforklaringen er Hakan betegnelsen på et område med svaberg og stupetårn sør for kommunens eiendom, mens kiosken fikk navnet sitt etter en avisomtale i 2016 av en tenåring som startet sommerdrift der.

Regningen

Lagmannsretten tilkjente kommunen 129 607 kroner i sakskostnader. Beløpet dekker 55 timer à 1 900 kroner, 8,25 timer à 2 000 kroner og 596 kroner i reiseutgifter, og kommer med tillegg av rettsgebyr for lagmannsretten. Selve gebyrbeløpet er ikke tallfestet i dommen; punktet ble rettet av lagmannsretten 29. juni 2026.

I tillegg skal grunneierne dekke rettsgebyret for jordskifteretten på 11 493 kroner, og 30 049 kroner for behandlingen i Høyesteretts ankeutvalg. De tallfestede beløpene summerer seg til 171 149 kroner. Kommunen prosederte saken selv i jordskifteretten og la ikke fram sakskostnadsoppgave for den runden, så det tilkjennes ikke salær der.

Veien videre

Med beslutningen i ankeutvalget er de ordinære rettsmidlene uttømt, og grenselinja fra GJ3 gjennom A1 og ned til sjøkanten ligger fast. Sakskostnadene for Høyesterett forfaller to uker etter at beslutningen er forkynt. Hva kommunen eventuelt gjør videre med arealet, sier de journalførte dokumentene ingenting om.

Kjenner du historien om brygga, krana og kiosken i Slevikkilen? Tips oss.